onsdag 19. mars 2014

If you ain't got nothing nice to say...

...then don't say nothing...





Det er komt meg for auga at det er feil å heia på kvarandre...
At det er naivt og litt teit at vaksne damer uttrykker seg positivt til og om kvarandre i sosiale medier. At me har samme språk som tenåringar. Me skaper visst kvalmefornemmelsar og får enkelte, eventuelt enkle, sjeler til å ønska å slå av heile internettet. Huffdå. Det var då heise leit. Eg ser seriøst ikkje problemet?!? Er det gale å vera rause no? Er me ukritiske fordi me drysser hjerter, smilemunner og smasketruter i Instafeed'en til folk som inspirerer oss? Er det pinlig å sjå at vaksne damer i førtiåra (det er faktisk meg det) gir kvarandre heiarop og klapper? Eg trur det må vera Jante Loven som har vore på tokt her, forkledd som ein smålig liten mann, og sprer eder og galle. "Hei der, Jante Loven! Ta deg ei pære... Skjerp deg! Skam deg! Du er IKKJE velkommen her."

Det undrar meg dette med ros. Eg opplevde nett nokon som overhodet ikkje klarte å ta til seg ros. Til å begynna med trudde eg at eg misforstod situasjonen, men det vart etter kvart tydelig at det å komma med fine og velmeinande ord til dette mennesket var som å pissa bensin på bålet. Det var litt sånn ut-av-meg-sjølv-opplevelse egentlig. Eg stod på sidelinja og registrerte at ei dame som eg har stor respekt for, som er blid, humoristisk, intelligent, hardt arbeidende, varm, raus og vakker fekk eit menneske så å seia i strupen fordi ho sa noko fint til vedkommande. Å reagera med spott, sinne og ironi når nokon gir deg ros, er det eit slikt samfunn me vil ha da? 

Nei, takke meg til litt hjertelighet <3 <3 <3 takke meg til smilemunner, klappande hender, tomler i været og heiarop som fining, skjønnas, flinka, søta, vennen og heile den remsa der. Eg vil leva i eit samfunn der raushet er ein selvfølge, der det føles heilt naturlig å applaudere eit fint bilete på Instagram, eit godt blogginnlegg, den nye buksa til naboen, sveisen til sjefen, innsatsen til ein kollega... Ser me nokon som gir det lille ekstra, som klarte det dei ikkje trudde, som kanskje berre trengte ein klapp på skuldra. DO IT! Gi dei den kred'en for søren. Det koster oss bittelitt tankevirksomhet å formulera dei søte orda, muligens må me spandera litt pust på å få dei ut i lufta og kosta på oss blikkontakt med mottakeren, med mindre du i rasande fart på tastaturet eller på smartdingsen din sender det elektronisk. Samme det. Berre få ut meldinga. Koster så lite, betyr så mykje.

Eg slutter meg til "heia, heia, heia!" og andre liknande innlegg som har fått meg ut av bloggedvalen denne kvelden. Samtidig vil eg få takka på det varmaste og mest hjertelige for dei fine orda som eg fekk av Kjersti i innlegget under her, for ikkje å snakka om dei gode kommentarane eg har fått i frå dei kjekke Kull-damene. Heldigvis rødmer eg ikkje så lett. De skal veta at eg set veldig stor pris på slike fine tilbakemeldingar. Eg blir glad og lett i hjertet, eg får lyst til å dansa litt og får eit slikt teit kleshengersmil. Orda gøymer eg i hjartet og henter dei fram frå feelgoodkontoen når det trengs.

Heia! til heierane!!! Keep up the good work <3