søndag 13. oktober 2013

Kva gjer deg glad?





Ja, kva gjer deg glad?
Veit du kva som gjer meg glad? Det er ganske mykje faktisk...
Eg blir glad av å sjå denne gule puta i sofaen, ekte materiell lukke! Den er så fin og gul, som ei lita solstråle i stova. Og å parkera kinnet på den når eg skal snorka meg gjennom middagsluren er himmelsk. Den er så mjuk. Litt økonomisk glede skader heller ikkje, den kosta meg under 80,- kroner.

Utover puteglede så vert eg glad for sol utanfor også, ikkje berre sofasol. I går var det ein fantastisk dag for ein bytur, med unntak av parkeringsmulighetane da - dei var tragiske. Eli, som sjeldan er ute i god tid, kom skikkelig for seint til avtalen. Når eg køyrde ut mot byen så kom eg på at ein kollega nevnte at det var haustmarknad i byen, i tillegg til at det var laurdag og me skulle møtas klokka 13. Til og med eg la saman i hovudet at; wooopsie - kanskje det vert litt vanskelig å parkera i dag? Kanskje du skulle vore ute i bittelitt betre tid? Vel, det vart ein superduper bytur med ei god venninne - ein me hadde avtalt for lenge sidan - og været kunne ikkje ha vore betre. Me hadde god tid, det var mange folk å sjå på, me åt deilig lunsj og fekk til og med shoppa litt. Ja, shopping gjer meg glad!







Ein ting eg ikkje er spesielt glad i er å laga mat. Så på biletet over her er eg på vei til å henta litt deilig indisk take away - fy søren så herlig. Å komma heim, dekka bordet, og spisa ein herlig middag så eg ikkje har laga sjølv. Nam! Det gjer meg glad.

Til helga skal eg ein tur til Bergen, vissheten om dette gjer meg glad, og har gjort meg glad i fleire månader. Reknar med å treffa ein del av dykk også der! Eg skal bu på hotell - det gjer meg glad, eg skal bli inspireret - det gjer meg glad, eg skal treffa folk for første gong - det gjer meg glad, og eg skal treffa folk igjen - det gjer meg glad. I tilleg skal eg drikka øl - det elsker eg! Og så blir eg enno gladare når eg drikk øl, yadda!! Ikkje minst vert eg fantastisk morsom, og finare, ølbriller er eit faktum! Og sist, men aldeles ikkje minst, skal eg treffa broren min - det gjer meg veldig glad!

Ja, så då lurer eg på, kva gjer deg glad??



onsdag 9. oktober 2013

Om å gi

Via

























Det er ein underlig ting dette omkring følelsen ved å gi...
For av og til er det å få lov til å gi noko til andre ei gåve ein gir til seg sjølv.

Litt vanskelig å setta ord på det i grunn. Meinte du kva eg forstod?

Dei siste dagane har vore intense. Eg har fått lov å bidra i noko som er umåtelig stort og heilt enormt viktig. Ikkje berre for ein person - men for ein heile haug med folk. Eg har fått lov til å bruka tid og energi på noko som har gitt meg umåtelig mykje tilbake. Og eg veit at det er mange med meg som sit att med samme følelsen. Eg snakkar om kampen til Renate, og bloggen  Størst av alt er kjærligheten (som har ei facebook side med samme navn) som er oppretta for å finansiera livsforlengande behandling for Renate. Ein aldeles utrulig gjeng som går saman og kjemper ein kamp mot tida for sin gode venn, Renate. Eg vert rørt av omsorgen dei viser, gleden dei viser av å ha anledning til å gjera noko for sin kjære venn. Eg vert også rørt og gnistrande engasjert og glad av å sjå kor mange som hiver seg med. Som deler og tipser og held liv i Størst av alt er kjærligheten med framsnakking og oppmerksomhet - og som med varme bryr seg, og viser det! Keep it up!

Av og til så er det så stort å få lov å gi - at faktisk - ved å ta i mot så gir du ei vel så viktig gåve tilbake.

Den største gleda du kan ha er å gjera andre glad - det er altså ingen klisjé...!






søndag 6. oktober 2013

Størst av alt er kjærligheten!

Foto:Guro Hansen




Renate er 34 år. Mor til Marcus. Kjæresten og kona til Kenneth.
Renate er søster, tante, datter, svigerdatter, svigerinne og venninne.
Renate er matmor til Tinka, Tess og Simba.

Renate har uhelbredelig eggstokkreft med spredning, og er gitt opp av norsk helsevesen.


Brutalt.

Det finnes håp om livsforlengende behandling.
Ingen kur, men livsforlengende behandling og håp om høyere livskvalitet og mindre smerter.
Håpet heter CyberKnife og er en type konsentrert strålebehandling, uten smerter og bivirkninger for pasienten.

Men håpet har en pris.
Denne maskinen finnes ikke i Skandinavia.
Via Helseservice finnes tilbudet om CyberKnife i England, Tyskland og Tyrkia.

For å kjøpe håp og tid har Renate's nærmeste gått sammen for å starte en kronerulling.  Det vil bli arrangert aktivitetsdag, auksjoner, loddsalg... Som et ledd er bloggen "Størst av alt er kjærligheten" etablert. Her kan du lese mer om Renate, om sykdommen, behandlingen og livet som uhelbredelig kreftsyk.


Foto: Guro Hansen



Renate er tvunget til å gi slipp på fremtiden sin, hun har mistet kontrollen over eget liv. Kontrasten er stor mellom nedturer og oppturer. Det å klare å gå på butikken for å handle, lufte hundene sine eller rett og slett å ta oppvasken er aktiviteter Renate setter stor pris på å klare. Hverdagsting som vi alle tar for gitt.

Sykdommen suger energien ut av kroppen med store smerter og sterk medisinering. Den gjør at Renate mister seg selv, personligheten sin og alt som gjør henne til en kvinne. Renate som er en brennende engasjert dame, som har sterke meninger, som er lidenskapelig, tydelig, sterk og glødende mister seg selv. Det finnes ikke nok energi i kroppen til å mobilisere engasjement. De få gangene hun kjenner at engasjementet tar tak løfter henne opp i lykkerus. Andre dager gjør smertene henne så utmattet at tanken på å ta en dusj er ugjennomførbar.


Foto: Guro Hansen




Kjærligheten er intens på lånt tid. Kenneth er Renates hverdagsengel. At noe skal hende med Kenneth gir Renate sterk angst.  Kenneth handler, lager middag, tar oppvasken, oppmuntrer, elsker, støtter, varmer. Kenneth er der, han er varm, nær, ydmyk og trygg. Det er vondt å være tvunget til et pasient / pleier forhold med sin ektemann. Renate lar ikke de negative følelsene ta overhånd, bitterhet og selvmedlidenhet kunne lett dominert hverdagen, og selv om sommeren 2013 var svært tung med depresjon i tillegg til sykdommen står Renate imponerende sterk, som en bauta. Likevel er man alene om de verste tankene, vissheten om hva som skal komme, seigpiningen, måten å dø på. Det er nettene som er verst.





Via


Det er de nærmeste som holder Renate oppe. Hundene får henne ut av senga hver dag, om hun så må gå krokbøyd som en 90 åring gjennomføres lufteturen. Noen ganger er hun så dårlig at hun må legge seg rett ned på bakken. Sykdommen endrer valgene man har og tar. Det handler om leve, hver dag, være i nuet. For Renate kan ikke lenger planlegge. Hun er åpen og tolerant, luker vekk ubetydeligheter. En naturlig konsekvens av sykdommen er en overveldende oppmerksomhet fra omverden. Mange velmenende råd blir gitt om alt fra kosthold til bøker og medisinering. Og mange ønsker å hjelp til. Det er vanskelig! Vanskelig å ta i mot hjelp med vissheten om at man antageligvis ikke kan hjelpe tilbake.


Eli for Renate

Øyeblikk




Du veit når sola skin, når du har kjøpt jordbær, sit ute og ser "det perfekte bæret" i korga.
Du plukker det opp, andektig.
Held det i stilken, vender det sakte rundt og beundrar det medan smakslaukane dine forbereder seg.
Kanskje snusar du inn den friske dufta.
Så later du att augo, åpnar munnen og tar eit bet...
Tennene lagar perfekte spor, safta breier seg i munnen og ein er nødt for å komma med eit lite {mmmh!}
Neste gong du ser det perfekte jordbær så veit kropp og sansar kva dei har i vente, det kan vera nok berre å tenka på eit jordbær for å få samme lykkefølelsen.

Slik burde me gjera med dei gode øyeblikka våre.
Studera dei.
Memorera dei.
Smaka på dei.
Nyta dei.
Kjenna på dei.
Huska dei.
Ta dei fram att...

Dette har eg blitt ekstra var for denne helga.

Ei glødande sterk, klok og viljesterk dame har imponert meg.
Ho sa: "det handlar om å leva!"
Audmjuk, engasjert og imponert sit eg att med inntrykk, avtrykt i hjertet.
Me har så mykje å læra, sjølv om det heile egentlig er så enkelt.
Det er no! Lev! Elsk! Kjenn! Nyt! Føl!
Øyeblikk... ta det!!