Uverkelege dagar

 

Det er uverkelege dagar. Ufattelig vondskap har utspelt seg fritt og tilbake står ei heil verd i undring, korleis er dette mogleg? Og likevel så går livet vidare... 

Me har ikkje mista nokon av våre næraste i denne tragedia, men nyhetene har stått på nærast heile døgeret og det er vanskelig å fatta og absorbera at slike meiningslause og grufulle handlingar har funne stad i vårt trygge, demokratiske, varme, inkluderande, solidariske og gjestfrie lille land. Og sjølvsagt tenker me mykje på dei som står att, traumatiserte, såra i sinn og skinn, dei som har mista nære og kjære og som må finna ein måte å leva vidare på etter dette.

Foto: Herr Fryd

Ungane undrar seg over kva som skjer, dei får med seg nyhetane, ser at me vaksne er prega av sorg og alvor. Me har prøvd å forklara, men det er ikkje så godt når me sjølv ikkje forstår. Me har også gjort "vanlige" ting, livet stoppar ikkje opp. Me har hatt besøk av familie og det var veldig godt akkurat denne helga, så får me snakka, delt tankar, prøvd å fatte... Fiona på 12 veker var også med på besøk, ei lita puse-frøken som er heilt uberørt, som hoppar og sprett, spring, snusar, søv, vaskar seg, spis, jaktar innsekt og ting som me andre ikkje kan sjå. Det har vore ei herlig avledning og gitt mykje kos. I går kveld var det ein mild og god sommarkveld, me satt ute på terrassen med tente lys og lykter til longt på natt, grilla marshmellows og hadde gode samtalar. Var glade for å ha kvarandre.

Foto: Google.com

Talane me har sett i dag har vore sterke og flotte, og det er djupt rørande å sjå kor mykje varme og kjærleik Noregs befolkning viser, og ikkje minst resten av verda også. Det vert tunge og vansklege dagar framover for vårt lille land.


Varme klemmar, Eli



PS! Ei lita oppdatering på korleis snakka med borna om desse grufulle handlingane, du finn heile artikkelen frå barneombudet.no her eg har kun tatt med tommelfingerreglane.

• Vær åpen for barns spørsmål om hva som har skjedd. Det kan være om hvem som kan ha begått en slik grusom handling og hvorfor de gjorde det, og hvilke konsekvenser hendelsen kan få.

• Svar ærlig og sannferdig på spørsmålene, men på en måte som er tilpasset barnets alder. Konsentrer svarene om det barnet faktisk spør om. Ikke si ting som er usant for å skjerme barnet, men det er ikke alltid nødvendig å fortelle alt. Det kan være aktuelt og skjerme barn mot sterke bilder i mediene for å motvirke at barn mottar inntrykk de ikke klarer å bearbeide.

• Vær oppmerksom på barnas følelsesmessige reaksjoner. De kan bli redde, engstelige, sinte eller triste, og da er det viktig for dem at de voksne forstår hvordan de har det. Unngå å spørre barn om hva de føler. Si heller noe om at du synes barnet virker trist eller engstelig hvis du faktisk synes det, eller snakk litt generelt om hvordan det er naturlig å reagere på en slik hendelse. La dem få anledning til å fortelle om sine føleser hvis de vil, men prøv å unngå å gi dem inntrykk av at de skulle følt mer enn de gjør.

• Jo nærmere barnet står de som er rammet, jo mer sannsynlig er det at de har behov for snakke om det. Barn må også få lov til å føle at en dramatisk hendelse ikke angår dem så mye, dersom de ikke kjente noen av de som er berørt.

• Barn snakker gjerne om slikt i små porsjoner av gangen. Så tar de kanskje det de har fått vite med seg i leken sin og bearbeider det videre gjennom der. Lek fungerer for barn som språk gjør for voksne. Det er et redskap for å bearbeide og mestre erfaringer. Det er altså ikke noe å bekymre seg over i utgangspunktet at de dramatiske hendelsen dukker opp i barns lek. Tvert i mot, dette er sunt og naturlig.