Kvifor er det så vanskelig å seia nei?
Me har hatt besøk sidan torsdag, og no vil eldstemann ha overnatting av to kompiser i natt, overnatting nummer trehundretusen-nihundreognittini denne sommaren, og me sa "nei". Aner ikkje kor mange laken og dyne/putetrekk som er blitt vaska til saman, det er ikkje få... Men å akseptera ett nei er visst like vanskelig som å faktisk seia det.
EldsteFryd: "Plis då, begge to fekk lov"
Mamma Fryd: "Nei, venta nokon dagar no"
EldsteFryd: "Me ska che bråka eller någe"
Mamma Fryd: "Nei"
Og så sitter eg her med den dårlige samvittgheten... Kunne ikkje han berre få ha overnatting da? Kvifor måtte eg skuffa han og seia nei? Jo, fordi no er det godt å vera aleine, berre oss... Me har vore sosiale i to strake veker no, hatt folk rundt oss 24/7 og det er kjempe kjekt! Men no er det berre oss, og me nyter stillhet og ro og det å ikkje skulle vera vertskap. Sånn skal me ha det nokre dagar no, nemlig!
Men fysj så dårlig samvittighet, må rettferdiggjera valget for meg sjølv, dobbelsjekka at eg virkelig måtte seia nei, vera 100% sikker på at det var verdt risikoen å bli upopulær, være "vanskelig". Og det gjeld egentlig ikkje berre til småting til ungane, men det å seia nei generelt.
Det er SÅ vanskelig å seia nei... Synst ikkje du?
Om du lurer på kva desse bildene har med det å seia nei så er svaret ingenting... Synst berre dei er fine ;)
Klem Eli
Kjenner meg veldig igjen i det dilemmaet der! Har diverse diskusjoner med 5-åringen, som er blitt ganske sta og viljesterk, kjenner meg dessverre alt for godt igjen i henne også ;) Men jeg er som deg, MÅ ha "space" hvis vi har vært sammen med andre mye! Men det er kjempevanskelig å sette grenser. Kan tenke meg at det ikke blir enklere etterhvert som de blir eldre heller...? :) Ha en fortsatt fin første augustuke! Klemmer
SvarSlett